Del 13: Ved veis ende

I skrivende stund er det tre uker siden jeg fikk siste brevet fra Høyesterett om at saken nå er avsluttet. Alle klagefrister og ankefrister har nå gått ut, og dommen er endelig på alle måter. Jeg er dermed ved veis ende på denne reisen som har handlet  om min historie fra jeg anmeldte et overgrep begått av en massør mens jeg lå på massasjebenken til rettsprosessen var over. Denne historien er derfor bare en del av det totale bildet som omhandler voldtekten. Selve overgrepet  og hvordan det har påvirket meg er en historie for seg selv. Flashbacks, små angstanfall, spontane gråtetokter og enorm fysisk utmattelse er noe av det som preger hverdagen min nå for tiden. Kanskje reaksjonene etter overgrepet endelig får rom til bearbeidelse nå som rettsprosessen endelig er over.

Selv om jeg ikke alltid har evnet å vise at jeg setter pris på det, så er jeg utrolig heldig som har mange fantastiske personer i livet mitt som støtter meg på alle mulige måter. Fantastiske mennesker som tør å spørre meg hvordan jeg har det, som tør å prate med meg om det som har skjedd, og som har  latt meg prate til det kjedsommelige om ting som plager meg uten å vise at de er lei. Ikke minst viser de forståelse for at jeg er i en fase hvor jeg må ta det veldig med ro og hente meg inn igjen. Takket være disse flotte menneskene som er ved min side på veien så kommer jeg til å klare meg helt fint, og har klart meg veldig bra så langt. Dere betyr alt for meg! Dette bildet fra Lisa Aisato som jeg fikk i gave av søsteren min illustrerer veldig godt hvordan jeg føler dette.



 

Den reisen det har vært å skrive denne bloggen har tidvis vært veldig slitsom. Spesielt i starten da jeg skulle skrive om tiden like etter overgrepet. Men samtidig har det ført til at jeg var nødt til å sette ord på tanker og følelser. Jeg har måttet bearbeide tekstene flere ganger for at de skulle være leselige for andre .Dette har igjen ført til at når jeg endelig la ut innleggene så var jeg både lei og veldig ferdig med de mest personlige temaene som jeg har skrevet om. Gjennom denne bearbeidingen av tekstene  har jeg samtidig også måttet bearbeide tankene mine. Tenke de flere ganger. Rasjonalisere de, og sortere de. Det har vært til stor hjelp og nytte.

Til høsten starter jeg i gruppeterapi hos Dixi, og håper det vil hjelpe meg til å få reaksjonene etter overgrepet på et håndterbart nivå som jeg kan leve med. I mellomtiden skal jeg bare hvile.

 

#anmelde

#rettssak

#voldtekt

#overgrep

#terapi

#forståelse

#flashbacks

#vedveisende

#gruppeterapi

#dixi

#lily

#lisaaisato

Del 12: Åpenhet

Jeg ser på meg selv som en ganske åpen person. Men jeg vet at mange ikke oppfatter meg slik. Flere sier jeg er reservert. Jeg tror kanskje sannheten er en blanding. Jeg blottlegger jo meg selv nå i full offentlighet, men samtidig har jeg valgt å være anonym. Det ble litt for voldsomt for meg å skulle være såpass åpen og personlig til hele verden samtidig. Når jeg forteller historien min til folk jeg møter blir det i mindre doser som føles mer håndterbart. Og da synes jeg selv at terskelen min for å snakke om det som har skjedd med meg er ganske lav. For meg er det unaturlig å ikke snakke om overgrepet og rettsprosessen hvis temaet kommer opp. Overgrepet og rettssakene har vært en stor del av livet mitt, og i perioder har det vært livet mitt.

Åpenhet er for meg en viktig del av min egenterapi. Å prate om det som er vondt er min måte å takle det vonde på. Hver gang jeg forteller om overgrepet og rettsprosessen, sier ordene høyt, føles det som om byrden blir litt lettere å bære. Egentlig tror jeg de fleste av oss virker på denne måten. At vi føler oss bedre når vi snakker med noen om vonde ting som har skjedd oss. Det som heller kanskje varierer mellom mennesker er terskelen for å snakke med andre om vonde opplevelser. Kanskje fordi det gjør for vondt, noen føler kanskje skyld eller skam, og noen tenker kanskje at hendelsen blir borte om de ikke snakker om det. Her finnes det mange individuelle forskjeller.

 




 

I tillegg til å fungere som terapi tenker jeg også at åpenhet bidrar til forståelse. Ved at jeg har fortalt både kollegaer, venner og familie om det som har hendt med meg og hvordan jeg har hatt det underveis, så er det også lettere for disse å forstå min oppførsel på tunge dager. De slipper å spekulere i hvorfor jeg er innesluttet og lite pratsom, eller overtolke reaksjoner til å handle om at de har gjort noe galt. Jeg tenker at det da er lettere for dem å forholde seg til meg. De kan selv velge å overse meg på disse dagene, stille spørsmål om det er noe de lurer på, eller gi et ekstra smil fordi de vil vise omsorg.

Jeg har også opplevet at noen er undrende til min åpenhet, eller at de nærmest blir litt sjokkert over at jeg faktisk prater om overgrepet. Som om jeg helst ikke skulle snakket høyt om et slikt tema. Jeg blir selvfølgelig usikker når jeg opplever dette, og litt forlegen over min egen åpenhet. Samtidig blir jeg også litt provosert. For hvorfor skal man ikke snakke om overgrep og voldtekt? Jeg har ikke gjort noe galt! Jeg har derimot vært utsatt for en grusom handling på lik linje med andre grusomme handlinger eller sykdommer. Kanskje noen mener at min historie er altfor personlig til å fortelles til omverdnen? Men det er jo ganske personlig å få lungebetennelse også, eller bli frastjålet lommeboka. Jeg tenker at det kan være litt farlig å tie viktige temaer ihjel. Jeg er redd for at det blir en stille aksept for at det er greit å forgripe seg på noen hvis det ikke skal snakkes om i ettertid. Det sies at det kun er en liten andel av de som utsettes for overgrep som anmelder forholdet, hvilket betyr at det er relativt stor sjanse for å komme seg unna med det som overgriper. Derfor må det prates mer om. For overgrep er ikke greit, og det skal ikke ties bort!

Når jeg snakker med folk om min hendelse prøver jeg også å være vár på deres reaksjoner. Det kan hende noen har opplevd overgrep selv som de ikke har bearbeidet, og som de helst ikke vil bli minnet på. For selv om jeg ønsker mer åpenhet, så respekterer jeg også de som ikke deler min oppfatning. For det er et ganske sårt, alvorlig og personlig tema. Det er derfor viktig å skille mellom enkeltpersoners behov for å verne om egne personlige opplevelser, og diskusjon av temaet i det offentlige rom.

Jeg tror det er viktig å prate om ting som ikke er greit. Jeg tror det er viktig at samfunnet prater høyt om overgrep og at vi lærer barne våre om hvor grensene går, både for egen kropp og det å respektere andres. Forhåpentligvis kan dette ha en viss preventiv virkning.

 

#åpenhet

#voldtekt

#overgrep

#terapi

#forståelse

Del 11: Var det verdt det?

Advokaten min spurte meg etter ankeforhandlingene om jeg ville gjort det samme igjen, altså anmeldt, om jeg på forhånd hadde visst hvor psykisk krevende det ville bli. Uten å nøle svarte jeg ja. Å anmelde overgrepet var det eneste riktige å gjøre. Min motivasjon for å anmelde overgrepet var å beskytte andre fra å havne i en liknende situasjon. For min egen del var det for sent. Jeg har gjort det som er i min makt for at de som kommer etter meg på massasjebenken ikke skal måtte oppleve det samme som meg. Til de som eventuelt ble utsatt for overgrep av samme massør i etterkant av min hendelse vil jeg beklage på det sterkeste at politiet dessverre ikke gjør jobben sin raskt nok.



 

På den andre siden hadde jeg kanskje mye tidligere fått sinnsro til å starte bearbeidingen av selve overgrepet hvis jeg hadde latt være å anmelde. Nettopp fordi prosessen fra anmeldelse er levert til saken er ferdig behandlet i rettssystemet tar altfor lang tid. Jeg har mange ganger i ettertid tenkt at livet mitt kanskje ville vært mindre preget av angst, stress og uro om jeg ikke hadde gjennomgått denne langvarige prosessen med gjentagende retraumatisering. Dette er noe jeg aldri vil få svar på. Men etter å ha lest om, og sett dokumentarer av folk som har forsøkt å fortrenge overgrep de ikke har anmeldt, og ser hvordan de sliter med skyldfølelse og sterke psykiske plager, så angrer jeg ikke et sekund. Ved å anmelde overgrepet fikk jeg via politi og rettsvesen plassert skylden der den hører hjemme.

Etterhvert som roen nå sakte men sikkert begynner å senke seg i kropp og sinn kjenner jeg at det antakelig er riktig som alle sier. Hadde jeg ikke anmeldt overgrepet ville nok stresset og uroen vært erstattet av skyldfølelse, dårlig samvittighet og andre vonde tanker som jeg hadde måttet leve med resten av livet. Kanskje jeg aldri hadde fått ro i sjelen noen gang igjen. Selv om jeg fortsatt er preget av prosessen så vet jeg med meg selv at jeg har gjort det som er riktig. Min samvittighet er ren. Jeg har bevist for meg selv, og resten av verden, at det som skjedde på massasjebenken absolutt ikke var greit. Jeg kan se andre kvinner i øynene når jeg forteller min historie, fordi jeg har gjort det jeg kan for at de ikke skal oppleve det samme. Min historie viser at det nytter å anmelde overgrep. Jeg ble trodd og tatt på alvor gjennom hele rettssystemet. Jeg håper dommen virker preventivt, både på massøren og på andre.

Jeg er stolt av meg selv som har stått i denne prosessen. Jeg er stolt av det jeg har oppnådd! Det har kostet meg mye, men det var absolutt verdt det.

 

#anmeldelse

#rettferdighet

#rettssystemet

#dom

#fengsel

#stolt

#skyldfølelse

Del 10: Posttraumatisk stress og angst

De to første månedene etter ankesaken var jeg mest bare nummen og sliten. Jeg orket ikke å føle så mye. Etter tre måneder merket jeg at ting begynte å forandre seg. Jeg var mye trøtt og svimmel, og hadde tidvis en rar hodepine. Jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, og gikk med en konstant indre uro. Kroppen var i stressmodus hele tiden, jeg var stram i nakken og hadde stadige små svettetokter. Jeg hadde en stor, gnagende klump i brystet som tidvis kjentes ut som om den skulle trenge ut gjennom huden. Kroppen ville plutselig ikke være med på trening. Jeg måtte ta mange små pauser underveis når pulsen ble for høy fordi kroppen stoppet opp, og sluttet å virke. Det var en veldig merkelig følelse som jeg aldri har kjent på før. Menstruasjonen ble borte en lang stund, og jeg var mye kvalm. Fastlegen min beroliget meg med at jeg hverken var gravid eller hadde kommet i overgangsalderen, men at det jeg opplevde var typiske symptomer på posttraumatisk stress (PTSD) og panikkangst.

I forbindelse med dette opplevde jeg også ulike grader av anfall. De kunne vare fra to til tjue minutter, og startet med en stor og sviende klump i magen som økte i styrke, og som etterhvert spredte seg oppover mot halsen. Samtidig oppstod det store muskelspenninger som flyttet seg rundt i kroppen. Først i brystmusklene, deretter i overarmene, så magemusklene og til sist flyttet de seg til nakken. Jeg ble samtidig kvalm og urolig, og tårene rant uhemmet.

Legen min søkte meg til distriktspsykiatrisk senter (DPS) for å få hjelp til å håndtere alt dette, men til tross for reaksjoner og anfall mente de likevel at jeg var for frisk til å få behandling hos dem, og de avslo derfor søknaden. Jeg måtte dermed klare meg selv. Jeg fikk en følelse av at DPS definerer seg bort fra de som har vært utsatt for overgrep. At de synes det er for vanskelig å ta tak i voldtektsoffre. Jeg er derfor både for frisk, og har samtidig opplevd noe for alvorlig til at det offentlige vil tilby meg hjelp.

Likevel skjønte jeg at jeg ikke klarte å håndtere  situasjonen min alene. Det var noe som satt fast i meg, noe jeg ikke helt fikk taket på, og som jeg trengte hjelp til å sortere ut. Jeg tok derfor kontakt med Dixi senteret, et ressurssenter for voldtektsutsatte. De har ingen opptaksvurderinger, og ingen ventetid. Man er velkommen uansett om behovet for terapi er lite eller stort, og man kan komme dit så mange ganger man føler behov for. Et helt fantastisk lavterskel tilbud som jeg burde benyttet meg av mye tidligere. Jeg tror de kunne ha vært en enorm støtte for meg i tiden under og mellom rettssakene om jeg hadde gått dit før. Jeg fikk time i løpet av den samme uken jeg sendte forespørselen, og har vært der flere ganger siden. Jeg har fått masse god hjelp av en terapeut som ser meg og mitt behov i den situasjonen jeg er i, og som tør å prate med meg om det som er vanskelig. Jeg har lært at reaksjoner etter en voldtekt er ganske lik uansett hvordan voldtekten ble utført, og at det er helt normalt å oppleve posttraumatisk stress, selv i lang tid etter en traumatisk opplevelse. Jeg har blitt sett og hørt, og kunnet sparre med noen om mine tanker og følelser rundt voldtekten. For meg har det vært til uvurderlig hjelp, og til høsten skal jeg starte i gruppeterapi.

 



 

En av grunnene til at jeg oppsøkte Dixi senteret var at det føltes som om noe «satt fast» inni meg. At det var noe jeg ikke hadde fått bearbeidet og som førte til at den store, tunge klumpen fortsatte å sitte i brystet mitt. Etterhvert klarte jeg å relaterte denne klumpen og følelsen til selve overgrepet, som jeg ikke hadde bearbeidet ordentlig. Det hadde vært for vanskelig å snakke med de nærmeste om, og psykologen jeg gikk til det første året var redd for å retraumatisere meg hvis vi snakket om det. På Dixi senteret fikk jeg hjelp til å sette andre ord på overgrepet enn den mekaniske forklaringen jeg hadde gitt i retten. Jeg fikk snakket om tanker, følelser og reaksjoner jeg hadde under overgrepet. Jeg rakk å føle og tenke ganske mye de førtifem minuttene jeg befant meg i overgrepssituasjonen. Jeg fikk snakket om hvordan noen reaksjoner virker ulogiske og rare når man senere befinner seg i rolige omgivelser. Jeg lærte at når man blir utsatt for akutt stort stress på grunn av en uforutsett hendelse så overtar urinstinktet, og all logisk tenkning blir satt til side. Ofte kan dette urinstinktet fortelle oss at vi skal spille død. Kroppen går i «frys» for å beskytte seg selv. Der den logiske hjernen og fornuften sier at du burde løpt avgårde, så overtar urinstinktet og du fryser heller til. Da er det kanskje ikke så rart at man i ettertid, når man er i rolige og ufarlige omgivelser, stusser på egne ulogiske reaksjoner.

I samme tidsrom som jeg gikk til Dixi senteret hadde jeg også en stadig trang til å tenke på massøren, og det faktum at han sitter i fengsel. Det var en konkret sang jeg hørte på som fikk meg på disse tankene, og som jeg hadde en uforklarlig trang til å høre om igjen og om igjen, dag etter dag i flere uker. Jeg syntes selv det var ganske pussig, men jeg klarte ikke å finne en forklaring på hvorfor jeg hadde denne trangen. Derimot slo det meg under en time hos Dixi at det ikke var samsvar mellom mine sterke reaksjoner etter overgrepet og det at en del av meg synes det er vanskelig å innse, eller forstå, at det faktisk sitter en mann i fengsel som følge av alt som har skjedd de siste årene. Mine fysiske og psykiske reaksjoner samsvarte godt med hva dommere og jury mente om hendelsen, gjennom den strenge dommen han fikk, men det var en del av meg som fortsatt strevde med å forstå at handlingen han hadde begått var så alvorlig at han sitter i fengsel for dette. Fornuften min er helt enig i at han skal sitte der. Hvorfor synesda en del av meg likevel at det er fjernt å tenke på at han sitter i fengsel? Det tok litt tid før jeg innså at mitt stadig tilbakevennende  behov for å tenke på massøren i fengsel antakelig har noe med dette absurde misforholdet i hodet mitt å gjøre. Og etter at jeg innså dette har samtidig den harde mørke klumpen i brystet blitt betraktelig mindre. Som om disse fenomenene henger sammen på en måte som er utenfor min psykologiske forståelse. Uansett var det dette som skulle til for at jeg endelig begynte å finne den sinnsroen jeg trenger for å bearbeide alvorligheten av det jeg har vært gjennom.

Tidspunktet for når massøren skulle inn til soning var informasjon jeg fikk advokaten min til å søke opp for meg. Da jeg etterspurte dette viste det seg at han allerede hadde sittet i fengsel i en uke. Denne informasjonen  var veldig befriende å få av flere grunner. På den ene siden hjalp det meg å innse at punktumet nå var satt. Det var over. På den andre siden betydde det at jeg kunne slutte å «se han» overalt. Hver gang jeg tror jeg ser han et sted kan jeg berolige meg med at det ikke er han, for han er i fengsel. Jeg har nemlig vært ganske redd for å treffe på han. Redd for at han skal få en eller annen reaksjon hvis han ser meg. At han skal bli sint på meg for at han må i fengsel. Han har jo kone og barn som han forsørger, og som antakelig vil lide av at han sitter fengslet. Jeg vet det er fortjent. Han har selv satt seg i denne situasjonen. Men familien hans kan jo ikke noe for dette. De er uskyldige vesener oppi dette som nå må klare seg i lang tid uten mann og far.

 Det er visst ikke lov til å si dette høyt. Jeg skal visst ikke tenke disse tankene. Men innimellom føler jeg veldig på dette likevel. Kanskje jeg tidvis er litt for empatisk. For til tross for alle psykiske og fysiske plager jeg har hatt som følge av overgrepet og rettssaken så hater jeg ikke massøren. Jeg ble spurt om det en gang. Om jeg hater han. Men jeg gjør ikke det. Jeg føler ikke hat. Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg har ikke noe behov for å hate. Jeg tror ikke jeg vil få det noe bedre om jeg går rundt og hater. Nå vil jeg bare opp, og ut av mørke igjen. Tenke positive tanker og omgi meg med positive mennesker. Heldigvis har jeg mange av disse i livet mitt.

 

#Dixi

#posttraumatiskstress

#PTSD

#angst

#voldtekt

#anmelde

#overgrep

#rettssak

#fornærmet

#tiltalt

#massør

#fengsel

Del 9: Strafferabatt

Da straffeutmålingen skulle prosederes under rettssaken ble det lagt vekt på at denne saken hadde ligget altfor lenge til behandling hos politiet før tiltalebeslutningen ble tatt ut. På bakgrunn av dette mente aktor både i tingretten og i lagmannsretten at massøren hadde rett til tre måneders strafferabatt fordi den lange behandlingstiden hadde vært en belastning for tiltalte. Dette provoserte meg veldig ettersom jeg som fornærmet ikke ble tilsvarende tilgodesett på noen som helst måte for den samme lange behandlingstiden også jeg var blitt utsatt for. Ikke ett ord ble nevnt i prosedyrene om at jeg skulle få «rabatt» for hva dette hadde gjort med meg. I de ti månedene det tok fra anmeldelsen var signert hos politiet til statsadvokaten hadde bestemt seg for å ta ut tiltale hadde jeg fått lite informasjon underveis i etterforskningen, hvilket for meg var et stort uromoment som jeg måtte slite med i tillegg til de andre reaksjonene jeg hadde som følge av overgrepet. Det føltes derfor veldig urettferdig at det bare var massøren som skulle få rabatt. Det var han som hadde valgt å begå en ulovlig handling, en handling han beviselig gjentok i denne tiden. Jeg hadde aldri noe valg. Den lange behandlingstiden hadde vært en belastning på meg også som jeg nå følte ikke ble satt pris på i forhold til det valget jeg tok om å anmelde voldtekten. Et valg jeg tok for å forsøke å hindre denne mannen fra å utføre flere overgrep. Er stresset han opplever oppi dette verre enn mitt?

 



 

En annen ting som både forundret meg under prosedyrene var erstatningsspørsmålet. For meg som fornærmet er det kun snakk om erstatning for utlegg jeg har hatt som følge av voldtekten fram til den dagen tiltalen ble tatt ut. Det videre behovet for terapi eller andre typer behandlinger tas ikke hensyn til. Jeg forstår ikke dette. Mine fysiske og psykiske plager opphørte ikke denne dagen. Mange av de er der faktisk fortsatt. Jeg forstår derfor ikke hvordan behovet for terapi kan dateres. Spesielt ikke når man blir tvunget til å retraumatisere seg selv gjennom flere rettssaker etter at tiltalen er tatt ut. Jeg kan ikke bestemme meg for hvor lenge dette vil påvirke meg og hvor lenge jeg vil ha behov for terapi. Det kjennes det urettferdig og kunstig at mitt behov for behandling skal styres av datoen for når tiltalen ble tatt ut. Nå er det jo ikke slik at jeg blir nektet behandling, men både psykolog og fysioterapi som jeg har hatt behov for er ganske kostbart, og i de verste månedene brukte jeg over 10% av månedslønna på behandlinger som følge av voldtekten. En handling massøren valgte for meg at jeg skulle utsettes for, men det er jeg som må svi økonomisk. Det er ikke logisk for meg.

Det eneste valget jeg kunne tatt annerledes var å ikke anmelde. Men moralsk sett synes jeg ikke det er noe godt alternativ. Er det virkelig slik vi vil samfunnet skal være? At kvinner ikke anmelder overgrep fordi rettssprosessen er så belastende? Det burde ikke være sånn, men statistikken viser dessverre at det er slik. Selv hadde jeg satt enormt stor pris på om noen hadde anmeldt denne massøren tidligere dersom jeg ikke var hans første offer. Jeg synes det er viktig å tilrettelegge for at overgripere anmeldes, og at belastningen på den fornærmede er minst mulig. Slik systemet er nå virker det som et hån mot fornærmede at gjerningsmannen får strafferabatt på grunn av lang behandlingstid i rettssystemet. Det er på tide nå at de fornærmede også får sin «rabatt» i form av kortere behandlingstid.

 

#voldtekt

#anmelde

#overgrep

#rettssak

#fornærmet

#tiltalt

#politiet

#strafferabatt

Del 8: Tiden etterpå

Runden i lagmannsretten kostet meg veldig mye både fysisk og psykisk, og jeg lå jeg utmattet på sofaen i en uke etterpå. Siden da har jeg følt meg tom, følelsesløs, matt, og enormt sliten. Det eneste jeg ønsker er å få være i fred. Uten forventninger, og langt unna dramatikk. Jeg har et enormt behov for ro. Et behov for at livet bare skal rulle sakte og rolig videre, uten altfor mange krumspring. Det eneste jeg ønsker er å sitte hjemme i sofaen sammen med familien min. Da har jeg det bra. Da føler jeg meg trygg. Da lader jeg.


Det er mange ting jeg gjør i hverdagen som virker selvfølgelige for andre, men som koster meg enormt mye. Jeg er på jobb hver dag, og for å komme dit må jeg ut blant mange mennesker. Jeg går på foreldremøter, kjører barn til trening, steller hjemme og handler inn mat. Alt dette tapper meg enormt for energi. Det å møte mennesker som ikke er innenfor min indre krets av trygghetspersoner gjør at jeg er konstant på vakt. Hele tiden. Og når jeg da gjennom en hel dag har utsatt meg for disse situasjonene en rekke ganger, har jeg ekstra behov for ro rundt meg på kvelder og i helger slik at jeg kan hente meg inn igjen. Dette fører til at jeg er lite sosial på fritiden, og jeg gjør veldig lite utenfor huset utover det som er avtalt og planlagt på forhånd. Jeg mister ofte motet og blir hjemme de gangene jeg prøver.




 

Jeg har også blitt veldig distre. Jeg har mye dårligere hukommelse enn før, har vanskelig for å konsentrere meg, blir fort irritert, og jeg sliter tidvis med å uttrykke meg ordentlig verbalt. Ordene sitter liksom fast, eller blir borte på vei ut. Og når de kommer ut er det ofte i veldig klønete formuleringer, hvilket i en del settinger kan være ganske flaut. Heldigvis møter jeg mye forståelse fra de rundt meg. De viser stor tålmodighet og hjelper meg uten å være nedlatende. Det siste er ganske viktig, for det er ikke bare å skjerpe seg. Hjernen min er så mentalt nedkjørt at den har satt seg selv i sparemodus, og det er det ikke så lett å skjerpe seg fra.

Jeg føler også at jeg fortsatt er i beredskap, og at kroppen er i forsvarsposisjon. Jeg har mobilisert så mye mot og forsvar over så lang tid at jeg sliter med å gi slipp på det igjen. Jeg tar det med meg inn i enhver situasjon, hvilket fører til at jeg ofte overreagerer på små ting. Og det går gjerne over alle proporsjoner i forhold til den situasjonen jeg er i. Jeg jobber hele tiden med meg selv for å legge dette av meg igjen, være bevisst mine reaksjoner og ikke tro at andre er ute etter å ta meg i enhver situasjon. Jeg vet at det er ettervirkninger av å ha vært gjennom to rettssaker, og at det tar tid å fortelle kroppen at jeg ikke lenger trenger å være i beredskap og forsvare meg selv konstant. Jeg håper jeg klarer å snu dette ganske raskt, for jeg liker absolutt ikke den delen av meg.

I tillegg til å være en voksen dame så er jeg også kone, mor, datter, søster, tante, svigerdatter og venninne. Og ingen av disse rollene føler jeg at jeg har fylt spesielt bra de siste årene. Særlig skulle jeg gjerne ha orket å være en bedre mamma enn det jeg føler at jeg har fått til, og som jeg vet jeg kan være. Derfor må jeg ta det med ro en stund nå. Til jeg får hodet over vannet igjen. Det kan nok hende det er noen forventninger fra andre jeg ikke innfrir i denne tiden, men de største forventningene er kanskje de jeg legger på meg selv. Dette har jo allerede preget familien min ganske mye. De fortjener at det snart tar slutt. Jeg har derfor blitt mye flinkere til å ta små pauser i hverdagen. Nyte livet litt i nuet. Ta et ekstra dypt magedrag før jeg skynder meg sakte gjennom dagen. Går et lite hakk saktere dit jeg skal bare fordi det gjør meg godt. Alt for å bygge meg selv opp til å igjen kunne fylle disse rollene på en bedre måte.

Samtidig med alt dette har jeg også små øyeblikk der jeg føler meg uovervinnelig og sterk. En fantastisk god følelse. Dette er stunder da jeg er stolt over meg selv og hva jeg har fått til. Stolt over hva jeg har klart å gjennomføre. Jeg er sterk! Jeg kan klare alt jeg vil! Selv om disse stundene er kortvarige, og jeg senere samme dag kan jeg føle meg helt jævlig, så nyter jeg disse øyeblikkene. Jeg forsøker å hente fram igjen denne følelsen når jeg har tunge stunder der jeg føler meg maktesløs, og at jeg ikke er verdt noen ting. Når selvfølelsen er på bunnen, og jeg føler meg som dritt.




 

Selv om rettssakene nå er over, og min jobb er gjort, får jeg liksom ikke ro. Saken er nemlig ikke avsluttet før ankefristen til Høyesterett går ut. Selv om dette i så fall kun vil dreie seg om straffeutmålingen og eventuelt oppreisningssummen, og ikke involvere meg på noen måte, er det likevel et uromoment. Så lenge saken henger rundt i systemet blir det liksom aldri satt noe punktum. Og jeg trenger å føle at jeg har et punktum. At det er over for evig og alltid. For selv om staten mener det er deres sak, så er den fortsatt også min. Det er meg dette gjelder. Jeg ble veldig overrasket over hvor urolig og stresset jeg ble da jeg fikk vite at massøren hadde anket til Høyesterett. Skyldspørsmålet kunne de ikke forandre på, og saken ville eventuelt gå uten meg tilstede. Likevel stresset dette meg veldig. Akkurat som om kroppen startet sin egen prosess med å forberede seg på ny runde med venting, frykt og usikkerhet. Heldigvis ville ikke Høyesterett ta imot saken. De avslo anken. Og endelig! Etter to år og tre måneder er nå saken ferdig behandlet fra staten sin side, og jeg kan endelig få den avslutningen jeg har behov for.

 

#voldtekt

#anmelde

#overgrep

#rettssak

#fornærmet

#politiet

Del 7: Ankeforhandlingen i Borgarting Lagmannsrett

Da dagen for ankeforhandlingen endelig kom var jeg veldig nervøs, men også klar for å få det hele overstått. Som sist kunne ikke mannen min være med meg denne første dagen da jeg skulle vitne ettersom han selv skulle vitne dagen etter. Jeg var derfor veldig glad for at søsteren min hadde tatt seg fri fra jobb for å være der for meg denne gangen også. Snilleste lillesøster! Det var utrolig godt å ha et kjent fjes i rettssalen som jeg kunne støtte meg på. En som kjente meg godt, og som jeg var trygg på. En som var der kun for meg. Det spilte ingen rolle at vi ikke fikk sitte sammen. Vi kjenner hverandre så godt at det holdt med blikkontakt for å finne støtte.

 



 

Også denne gangen har jeg vanskelig for å komme i kontakt med de følelsene jeg hadde under dagene i rettssalen. Det kjennes ut som om følelsene sitter fast et sted langt inni meg. Jeg vet at de er der, men jeg kommer liksom ikke langt nok inn til å få tak i de.

 Å gå inn i Borgarting lagmannsrett var som å gå hundre år tilbake i tid. Prosessen rundt rettssaken var veldig formell og tilsynelatende gammeldags. Samtidig føltes det veldig riktig og nøytralt. I tillegg til tre fagdommere skulle saken også bedømmes av en jury. Juryen alene skulle avgjøre skyldspørsmålet, mens fagdommerne, sammen med fire utvalgte jurymedlemmer, skulle avgjøre straffeutmålingen dersom massøren ble kjent skyldig. De ti jurymedlemmene ble valgt ut av seksten innkalte personer ved loddtrekning, og skulle bestå av fem damer og fem menn som representerte «den allmenne delen av befolkningen». Det var en veldig formell og møysommelig prosess som tok bortimot en time, og skulle sørge for at alle jurymedlemmene var habile til saken og alle de involverte. Juryen skulle sitte til høyre for inngangen, mens jeg, aktor, bistandsadvokat, tiltalte og forsvarer skulle sitte til venstre. Jeg ble dermed plassert ubehagelig nært massøren denne gangen. Samtidig følte jeg meg litt på utstilling der jeg satt rett ovenfor juryen. Jeg følte at alt jeg gjorde, og alle reaksjoner jeg hadde underveis, ble målt og vurdert. Det var ganske ubehagelig, og jeg strevde med å oppføre meg naturlig.

Aktor, som var en annen enn hun som førte saken i tingretten, var også denne gangen ei søt dame med snille øyne, rolig stemme og et varmt og beroligende smil. Heller ikke denne gangen møtte jeg henne i forkant. Da jeg ble kalt ned til vitneboksen var jeg veldig nervøs, men jeg var klar til kamp. Jeg var klar for å kjempe for min sak, og for få denne mannen bort fra massasjebenken. Og jeg var klar til å møte et mer skjerpet forsvar.

Ettersom jeg hadde slitt så mye i forkant med å tvinge meg selv til å huske detaljer rundt overgrepet var det derfor ikke en søt liten lapp med noen få stikkord som jeg hadde med meg til vitneboksen denne gangen, men to fulle A4 sider. Bare stikkord nå også, for jeg visste at jeg ikke fikk lov til å ha med noe form for manus. Disse stikkordene var tryggheten min som jeg klamret meg til fram til vitneforklaringen min skulle starte. Jeg så at dommerne var litt skeptisk da jeg spurte om å få ha de liggende i vitneboksen, men de tillot det så lenge jeg ikke satt og leste rett fra arkene.



 

Jeg stirret på et punkt på veggen bak den midterste dommeren mens jeg fortalte, og enset ikke de som satt rundt meg. Jeg ville ikke se på juryen i frykt for at de ga uttrykk for misnøye eller vantro. Jeg ville ikke at deres reaksjoner skulle påvirke historien min, eller at jeg skulle knekke sammen ved minste følelse av å ikke bli trodd. De var så mange. Og alle satt de og stirret på meg. Hørte på meg. Bedømmet meg. Jeg følte meg så liten og maktesløs, men jeg visste at jeg hadde søsteren min bak meg som støtte uansett hvordan dette måtte gå. Jeg følte fortsatt på skammen og flauheten over at dette hadde skjedd med meg. Og jeg var redd for at alle som hørte på skulle tenke det samme. Jeg fortalte mekanisk hva som hadde skjedd, og jeg husket faktisk alt uten å bruke huskelappene en eneste gang. Jeg husket alt som om hendelsen hadde skjedd «i går». Ubevisst lukket jeg meg selv inne i en boble, og så kun rettssalen med tunnellsyn. Jeg har blitt forklart av andre at jeg ser sint ut når jeg føler det slik som dette mens jeg forteller historien min. At det ser ut som om jeg er der det skjedde. At jeg strammer alle muskler i ansikt, nakke og skuldre. Og at jeg ikke lenger «sitter på stolen». Jeg er rett og slett ikke lenger tilstede der kroppen fysisk er. Søsteren min fortalte meg etter vitneforklaringen min at spesielt et av juryemedlemmene så ut som om hun hadde lyst til å hoppe over kanten av juryeboksen og gi meg en klem mens jeg fortalte. Så jeg var kanskje ikke så mekanisk utad likevel som jeg følte mens jeg satt der.

Det hele var over iløpet av en liten time. Forsvareren til massøren stilte meg kun to(!) spørsmål, som jeg nærmest hadde på følelsen av at han stilte fordi han var forpliktet til å spørre om noe. Både aktor og bistandsadvokat virket veldig fornøyd både med forklaringen min, og den passive tilnærmingen fra forsvarer. Det gikk visst så greit at de avlyste et vitne som skulle kommet senere på dagen. Det hele gikk så fort og greit at jeg tenkte; var dette alt? Hadde jeg mobilisert så mange krefter til å forsvare meg og så var dette alt??!! Ikke det at jeg ønsket å måtte kjempe for meg selv i retten. Men det ble liksom et lite antiklimaks når det ikke ble i nærheten av så tøft som jeg hadde forberedt meg på. I ettertid har bistandsadvokaten min forklart at jeg hadde gjort rett i å mobilisere. Det var stor sannsynlighet for at det kunne utviklet seg slik jeg fryktet, og at det hele avhenger av hvordan forsvareren velger å legge opp forsvaret sitt. Jeg hadde kanskje vært heldig da, og truffet på en forsvarer som hadde sympati for min sak, som skjønte at hans klient var skyldig, og som mente at voldtektsmenn burde straffes.

 



 

Også denne gangen var massørens forklaring usammenhengende og lite troverdig. Og han husket mindre enn han gjorde i tingretten. Man kan kanskje ikke klandre han for dette ettersom det nå var gått over to år siden hendelsen fant sted.

Da alle vitneforklaringene var tatt skulle juryen alene trekke seg tilbake til juryerommet for å avgjøre om de mente massøren var skyldig eller ikke etter tiltalen. I forkant av dette belærte lagmannen juryen om hva som skulle til for å dømme noen skyldig, og hvilke handlinger som ble omfattet av tiltaleparagrafen. Spesielt vektla han at voldtekt ikke nødvendigvis innebærer penetrering med penis, men at man også regnes som voldtatt hvis andre ting eller kroppsdeler blir ført inn i kvinnens skjede, eller andre kroppshulerom. Jeg fikk en liten følelse av han mente min forklaringen var litt for nøktern. Og det var den nok kanskje også. Jeg har nok vært litt for flink til å nedgradere den delen av hendelsen både ovenfor meg selv og til andre. I forklaringen min forklarte jeg at jeg var redd for å bli voldtatt. Sannheten var jo at på det tidspunktet i hendelsesforløpet hadde jeg teknisk sett allerede blitt voldtatt. Å bagatellisere har kanskje vært en måte å overleve på. Samtidig har jeg fram til nå ikke hatt sinnsro nok til å bearbeide selve overgrepet ettersom veldig mye av min energi har gått med til rettsprosessen.

Juryavgjørelsen var også en møysommelig prosess. Vi fikk den forklart mens lagmannen belærte juryen. Når juryen hadde diskutert saken ferdig sammen skulle de først trekke lapp om hvem som skulle avlegge svar i hvilken rekkefølge. Deretter skulle de stemme over skyldsspørsmålet. Denne møysommelige prosessen skulle legge til rette for at jurymedlemmene i minst mulig grad skulle bli påvirket av hverandres stemmegiving. Denne avgjørelsen rundt skyldspørsmålet kunne gå raskt, eller det kunne ta flere timer. Avhengig av hvor enige de var. Og vi måtte holde oss i ti minutters gange fra rettssalen mens vi ventet. Denne ventetiden var veldig nervepirrende, og jeg klarte ikke å slå meg til ro noe sted. Men det tok faktisk bare femti minutter før hele prosessen var unnagjort, og vi ble kalt inn igjen. Det var umulig å lese ansiktruttrykkene til jurymedlemmene da de kom inn i rettssalen. Dette kunne ha gått begge veier, og jeg var virkelig nervøs. Men det var stor lettelse da juryformannen fremla dommen; «skyldig med flere enn seks stemmer». Nok en gang var jeg blitt trodd!! Et hav av følelser vellet opp i meg. Og jeg ble både glad og lei meg på en gang.

I første mulige pause løp jeg ut. Og jeg gråt. Og gråt. Av glede, og av sorg. Endelig var det over! Og jeg var blitt trodd igjen! Skyldsspørsmålet kan nemlig ikke ankes videre til Høyesterett, så denne for meg viktigste delen var nå avgjort for alltid! Likevel klarte jeg ikke å legge bort empatien for familien hans som ville lide for at han satt i fengsel. Jeg vet at HAN burde ha tenkt på dette før, men kone og barn har jo ikke valgt dette, og de må likevel leve med det. Jeg syntes dette var helt grusomt, og følte at det ikke var noen vinner i denne saken. Jeg klarte ikke å glede meg over at det var gått min vei. Jeg var bare tom.

Prosedyrene over straff var følelsesmessig like turbulent som sist, men for min del var det også preget av denne fortvilelsen jeg nettopp beskrev. Dommerne tok med seg fire av jurymedlemmene for å diskutere straffeutmålingen, og resultatet ble det samme som i tingretten. Funnet skyldig av en jury, og tre år og tre måneder i fengsel.

 

#voldtekt

#anmelde

#overgrep

#rettssak

#fornærmet

#politiet

#lagmannsretten

#Borgarting

#jury

#dom

#fengsel

Del 6: Forberedelser til ankeforhandlingen i Borgarting lagmannsrett

Noen måneder etter hovedforhandlingen i tingretten merket jeg en kjærkommen endring i psyken. Jeg begynte å slappe mer av, og de enorme reaksjonene etter overgrepet hadde begynt å roe seg litt. Det var utrolig befriende, og jeg følte meg endelig litt levende igjen. Jeg var ikke like tungsinnet som før, og jeg så for meg at det normale livet mitt, og den normale meg, var innenfor rekkevidde. Kroppen kjentes klar til å legge overgrepet bakover i hjernen og gjøre det til en del av fortiden, til noe som ville være med på å forme den jeg er nå, og ikke lenger alene definerer meg og hvem jeg er. Jeg har hele tiden tenkt at overgrepet ikke skal få lov til å ta over og bestemme hvem jeg skal være. Samtidig har jeg også vært bevisst på at jeg må gi meg selv tid til å håndtere de reaksjonene som kommer. Jeg tror nemlig ikke det er sunt å overse reaksjoner etter traumatiske opplevelser. Da vil de antakelig hente meg inn igjen en dag og kanskje treffe med større kraft enn om jeg håndterer de med en gang. Men de skal heller ikke få lov til å overta og styre livet mitt videre. Så når jeg da opplever at jeg er på vei til et bedre sted psykisk, så blir jeg tvunget til å rippe opp igjen i alt sammen for å forberede meg til ankeforhandlingen.

Åtte måneder etter hovedforhandlingen i Oslo Tingrett var ankeforhandlingen berammet i Borgarting lagmannsrett. Ettersom strafferammen på tiltalen var seks år eller mer skulle det være en jury involvert, i tillegg til tre lagrettsdommere. Nå var det altså tretten nye mennesker jeg måtte overbevise om at min historie var sann, og tretten ukjente personer som skulle bedømme meg og min troverdighet. Juryen består av et «tilfeldig» utvalg av folk fra alle samfunnslag, og skal bestå av likt antall kvinner og menn. Idéen er at den tiltalte skal dømmes av «likemenn». Ettersom overgrepet ikke hadde noen vitner følte jeg ekstra sterkt på presset om å fremstå troverdig bår det var så innmari mange mennesker å overbevise på en gang. Det var en fattig trøst at jeg ble funnet «særdeles troverdig» i tingretten. Presset økte også da jeg fikk vite at massøren hadde byttet til en av de mer erfarne advokatene i det samme firmaet. Jeg antok at dette ville bety at ankeforhandling ville være mye tøffere enn en hovedforhandling ettersom begge parter nå ville gjøre en ekstra innsats for å styrke sin side av saken. Aktoratet hadde samtidig innkalt flere vitner, og det var satt av dobbelt så lang tid i retten i forhold til i tingretten. Jeg opplevde at alle disse elementene tilla et enormt press på meg og min forklaring. Det var ekstra viktig at jeg husket alle detaljer så korrekt som mulig, og at jeg hadde full kontroll på hendelsesforløpet. Hva som skjedde dagen i forveien, hvordan jeg endte opp med samme massør to dager på rad, hvilke reaksjoner jeg hadde til hvilken tid under massasjen, og ikke minst; hvorfor jeg ikke klarte å reise meg å gå når jeg skjønte at det gikk galt. Jeg hadde fått mange detaljerte spørsmål i tingretten som skulle forsøke å sette meg fast og så tvil om min forklaring. Jeg antok derfor at det ikke ville bli noe mildere denne gangen. Jeg følte nærmest at jeg forberedte meg på krig.



 

I forkant av ankeforhandlingen hadde jeg ikke disse angstanfallene som jeg hadde hatt før hovedforhandlingen i tingretten. Kanskje fordi jeg nå visste litt mer om hvordan en rettssak foregår. Jeg hadde sett spillet mellom aktor, forsvarer og dommere. Ikke minst visste jeg at det gikk greit å se massøren igjen, og jeg hadde en idé om hva slags type forklaring han kom til å avgi. Jeg innbilte meg at han ikke kunne endre forklaringen sin nevneverdig i lagmannsretten uten at det ville virke negativt for hans del. Men selv om angstanfallene ikke var der denne gangen var dette en langt mye tøffere periode på andre måter. Ettersom jeg både mentalt og fysisk hadde startet en prosess mot å legge overgrepet bak meg var det enormt tungt å hente hendelsen fram igjen. I flere uker i forkant av ankeforhandlingen forsøkte jeg gang på gang å lese gjennom notatene jeg hadde gjort om overgrepet. Men hver gang opplevde jeg at kroppen kjempet imot å hente det fram igjen. Kroppen virkelig strittet imot. Og hjernen ville ikke huske de detaljene jeg nærmest forsøkte å pugge tilbake til hukommelsen. Jeg følte det bare skled av meg, som om ordene nesten gikk fortere ut av hodet igjen enn jeg rakk å lese de. Jeg var frustrert og fortvilet, for jeg visste jo at jeg måtte huske dette for å kunne avgi en troverdig forklaring i retten. Jeg både husket og ikke husket på samme tid. Jeg jogget turer hvor jeg gjennomgikk overgrepet i hodet mens jeg løp. Det hadde jo fungert så bra forrige gang. Men straks jeg hadde dusjet etter joggeturen føltes hodet blankt igjen. Fortvilelsen økte, og jeg gruet meg utrolig mye til rettsdagene. Tenk om jeg ikke husket noen ting! At jeg satt i vitneboksen og var helt blank! Også nå som det var så ekstra viktig!

Jeg var helt utslitt av meg selv, og brukte mye energi på disse forberedelsene, hvilket førte til at jeg var stadig mindre tilstede både hjemme og på jobb. Jo nærmere dagen kom, jo mer snever følte jeg at verden rundt meg ble. Min verden handlet kun om å forberede meg til rettssak. Om å retraumatisere meg selv. Det var utrolig tøft. Jeg klarte ikke å glede meg med barna, eller engasjere meg i deres hverdag og fritid. Jeg tenkte på rettssaken tjuefire timer i døgnet, og jeg gled inn i et større og større mørke jo mer jeg forberedte meg. Jeg likte ikke den fjerne, irritable og overfølsomme personen jeg forandret meg til. Men jeg klarte ikke å forhindre at jeg ble sånn heller. Jeg håpet bare at det ville gå over så snart rettssaken var ferdig, og at de rundt meg da ville tilgi meg. Det kan ikke ha vært spesielt enkelt å være sønn eller mann til en slik mor og kone som jeg var på den tiden. Og jeg følte samtidig at det var veldig urettferdig at det var sånn. Jeg hadde hverken bedt om å bli utsatt for overgrep, eller å måtte retraumatisere meg selv når ting egentlig begynte å gå bedre. Tvinge meg selv til å huske ting jeg ikke ville huske. Eller at familien min skulle måtte lide for dette.

Det eneste som motiverte meg var at jeg visste at dette var det moralsk riktige å gjøre. Jeg måtte bidra til å stoppe denne mannen. Forhindre at han fikk gjøre dette mot andre kvinner også. For min egen del var det for sent. Jeg var merket for livet. Samtidig følte jeg at dette ansvaret som jeg la på meg selv, det å få han dømt for å skjerme andre kvinner, var altfor stort å bære alene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det spontant har kommet over meg en trang til å bare sette meg ned og gråte. Der og da. I en trapp, på toget, i gangene på jobb, på trening, eller i butikken. En enorm trang til å kollapse. Slutte å ta meg sammen hele tiden. Slutte å være så forbanna sterk. Jeg var så innmari sliten! Jeg kunne også oppleve en plutselig trang til å kaste opp. Jeg gjorde det aldri, men jeg skulle ofte ønske at det skjedde fordi det kanskje kunne ha lettet litt på trykket. Kanskje jeg hadde følt at jeg fikk det litt ut. Jeg ønsket også at noen kunne se hvordan jeg hadde det inni meg, og stoppe opp for å holde litt rundt meg til det gikk over. Prate med meg. Trøste meg. Hjalp meg å bære dette ansvaret. Men det som er så tydelig på innsiden er ikke alltid så synlig på utsiden. På godt og vondt. For jeg har mange ganger også tenkt at det er godt at det indre ikke synes utenpå, for da hadde jeg ikke vært noe vakkert syn. Dessverre er jeg bygget slik at jo vanskeligere jeg har det, jo mindre prater jeg om det. Ikke fordi jeg ikke vil prate, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Hvordan jeg skal klare å forklare hvordan jeg har det, og få andre til å forstå. Noen ganger er dette så vanskelig, eller energikrevende, at det er lettere å ikke prate om det. Jeg kan fortsatt føle på denne kvalmen, og trangen til å bryte sammen. Den kan fortsatt velle opp i meg. Et slags indre rop om hjelp som ingen andre hører. Hjelp til å bære denne enorme byrden som jeg føler at jeg bærer på.

Når dagen for rettssaken endelig kom var jeg derfor ganske sliten.

 

#voldtekt

#anmelde

#overgrep

#rettssak

#fornærmet

#politiet

#lagmannsretten

Del 5: Terapi og indre styrke

Både det å bli utsatt for et overgrep og det å gjennomgå prosessen fra anmeldelse til rettssak er en enormt stor påkjenning, både fysisk og psykisk. Tidvis har disse påkjenningene føles umenneskelige, og jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg skulle komme meg gjennom dette uten å bryte sammen. Jeg kunne fysisk føle at jeg bar et gigantisk lodd på skuldrene mine. Det var så vondt, og så innmari slitsomt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde lyst til å gi opp fordi jeg ikke orket mer. Fordi jeg var så sliten. Men jeg kunne ikke gi opp noe jeg ikke hadde et valg om å være med på. Overgrepet kan jeg ikke slette. Det vil være der for alltid. Og når jeg først har valgt å anmelde det, så måtte jeg stå løpet ut gjennom hele rettsprosessen. For saken er jo ikke lenger min. Den ble overtatt av staten den dagen jeg valgte å anmelde forholdet. Så hvordan takler man da dette umenneskelige presset uten å bryte sammen? Jeg fant etterhvert noen virkemidler som kunne lette litt på det verste trykket. Ihvertfall for en liten stund av gangen slik at jeg fikk noen små pustepauser.

I stunder der den indre uroen ble så voldsom at jeg ikke klarte å fokusere på det jeg gjorde har det hjulpet å løpe. Så jeg har tidvis løpt MYE. Aller helst i skogen der stillheten og naturen i seg selv har fungert som terapi. Når jeg løper sorterer jeg tankene. Løpeturen starter som oftest med tanker rundt trivielle ting som organisering av daglige gjøremål, men gradvis glir de av seg selv over på ulike temaer rundt overgrepet og rettssaken. Samtidig blir jeg mindre bevisst på omgivelsene rundt meg, og sinnet blir mer dystert. På en rar måte føles dette godt. For jeg får satt tankene litt på plass. Sortert de der de hører hjemme. Bearbeidet dem. Og så kommer ofte tårene. Det er ganske slitsomt å løpe og gråte samtidig, men det føles veldig godt etterpå. Litt forløsende. Som om jeg har fått noe av kaoset ut av kroppen. Kombinasjonen av fysisk aktivitet, sammenhengende alenetid til å sortere tanker, og få utløp for følelser gjennom gråten har hatt veldig positiv effekt på meg, og jeg er mye roligere etterpå.



 

I tillegg til uro har jeg også vært følt på sinne og frustrasjon rettet mot denne mannen som har satt meg i denne miserable situasjonen og sørget for at jeg har det så vondt. For å få utløp for dette har jeg vært med på mange timer med «fitnessboksing» på det lokale treningssenteret. Det er ubeskrivelig deilig å få utløp for aggresjonen ved å slå på den sandsekken. Jeg henter fram krefter jeg ikke visste jeg hadde, og sandsekken blir en person. Massøren. Og jeg slår og slår til det nærmest svartner for øynene. Jeg kan kjenne at jeg blir mørk i blikket, og omgivelsene snevrer seg inn til å kun bestå av sekken og meg. Det føles så godt å slå og slå og slå. Hardere og hardere! Sammen med løpingen har dette vært min beste terapi. Det er dette som har hatt størst effekt på å lette det innvendige trykket som stadig bygger seg opp.



 

Jeg har også til en viss grad kunnet styre sinnsstemningen med musikk. Den har hjulpet meg å samle energi, komme i kamp modus, få utløp for følelser, hente ro og finne glede. Det massøren gjorde mot meg har ødelagt en del av meg, tatt fra meg en del av min frihet og min livsglede, og jeg har tidvis store vanskeligheter med å være meg selv. Den jeg egentlig er. Og innimellom vet jeg ikke helt selv hvem jeg er heller. Jeg har bygget opp en tykk, beskyttende mur rundt meg, er tidvis tilbaketrukket og innesluttet, og føler ofte at jeg ikke er verdt noen ting. Føler meg nummen. At jeg bare er et redskap som andre kan bruke når det behager dem. Når jeg har det sånn kan jeg bruke musikk til å få utløp for en del følelser og sinnstemninger jeg ellers ikke klarer å få utløp for, og det kan være et hjelpemiddel til å løfte meg opp av den verste depresjonen.

Når dette er sagt hadde jeg absolutt ikke klart meg uten alle de flotte menneskene jeg er så heldig å ha i livet mitt. Både familie og venner. De har vært støttende underveis, og stilt seg til disposisjon når jeg har trengt ekstra omsorg og samtaler. Jeg har prøvd å ikke bruke opp disse personene, men det kan nok hende at jeg i min fortvilelse og desperasjon har brukt noen litt mer enn jeg burde. Men jeg vet at dette er personer som bryr seg om meg og som ønsker å være til stede for meg. Det gjør ingenting at de ikke alltid forstår nøyaktig hvordan jeg har det, men bare å vite at de er der, og mer enn gjerne lytter når jeg trenger det, er til enorm hjelp. Jeg har vært ganske åpen til mange om det som har skjedd meg. Og for min del har det vært helt nødvendig. Ved å dele min historie med andre føles det som litt av den tunge byrden jeg bærer på blir litt lettere. Som om jeg på en måte får hjelp til å bære den. Det har vært helt nødvendig for å unngå og knekke sammen. Mange ganger har jeg hatt lyst til å rope det ut til alle jeg ser når den indre smerten har blitt for stor. Og så er det noen få dager der jeg skulle ønske at ingen visste, og at jeg bare kunne grave meg ned i sofaen å late som om det aldri hadde skjedd. Men som regel er det godt å prate. Eller skrive om det slik jeg gjør nå. Mange avsnitt har vært psykisk veldig krevende å skrive, og tidvis særdeles utmattende. Samtidig har det hjulpet meg veldig til å bearbeide tankene. Satt de litt i system. For selv om jeg aldri har følt at det som hendte er min skyld, så har jeg følt mye på skammen over at jeg ikke fikk til å reise meg opp og gå når jeg merket at ikke alt var som det skulle, og jeg falt i sjokk.

I denne tiden har jeg også hatt et enormt behov for trygghet og stabilitet rundt meg. Og det beste stedet jeg kan oppholde meg er i armkroken til mannen min. Der føler jeg meg trygg, og jeg kan slappe av. Han er min store klippe. Uten at vi egentlig trenger å snakke så mye. Bare det å ligge inntil han, kjenne varmen hans og høre den rolige pusten. Det gjør meg trygg. I en hektisk hverdag kan disse stundene være vanskelig å få til. Ihvertfall i den grad jeg har behov for. Men når stunden er der, da lader jeg. Aller best er det når barna mine er rundt meg også. Deres ubetingede kjærlighet og livsglede påvirker meg positivt, og gir meg glede og trygghet. Hadde bare jeg fått bestemme så hadde vi sittet slik i sofaen sammen hver kveld. Men det kan jeg ikke forlange. De har også sine liv som de skal leve, og som det gleder meg å se at de gjør. Men det er jo lov å ønske det inni seg likevel...

 

#anmelde

#politiet  

#voldtekt  

#overgrep

#tingretten

#rettssak

#fornærmet

#terapi

#selvbilde

Del 4: Hovedforhandlingen i Oslo Tingrett

Da vi nærmet oss tingretten denne torsdags morgenen var jeg urolig, stresset og veldig redd for å møte på massøren på vei inn i tinghuset. Vi sørget for å være tidlig ute for å kunne ta oss god tid på vei inn. Jeg visste ikke hvordan jeg kom til å reagere når jeg så massøren igjen. Eller hvordan han ville oppføre seg når han så meg. Heldigvis hadde jeg fire engler rundt meg som støttet meg det de kunne. De spanet etter massøren, og kom med beroligende ord når nervene tok overhånd. Både mannen min, søsteren min og to venninner hadde tatt seg fri fra jobb for å støtte meg gjennom denne første dagen. Mannen min, som selv skulle vitne senere på dagen, måtte dessverre snu i døra da det hele skulle starte. Han fikk ikke lov til å være til stede før etter sin egen vitneforklaring. Vi var jo klar over dette på forhånd, men likevel var det veldig tungt at han ikke kunne være ved min side hele veien. Det betydde nemlig også at det var store deler av denne dagen jeg ikke kunne diskutere med han om i etterkant. Følelser, reaksjoner, fakter, ansiktsuttrykk, ting som ble sagt, ting som ble gjort osv. Alt det vi trekker konklusjoner rundt for å forstå de situasjonene vi er i. Heldigvis har jeg jo de andre englene mine å prate med, men det er jo han som er nærmest meg mesteparten av tiden, og som jeg ønsker å dele alt med.




 

Å se massøren igjen gikk overraskende greit. Kanskje denne stålsettingen jeg hadde jobbet så hardt med i forkant undertrykte frykten for å se han. Eller kanskje det var hans uskyldige utseende og tilsynelatende uforstående vesen som gjorde han ufarlig. Jeg vet ikke. Men det gjorde meg nervøs. Jeg følte jeg måtte jobbe enda hardere for å overbevise dommerne om at denne mannen, som så så uskyldig ut, hadde gjort det jeg skulle fortelle dem. For det er faktisk ikke slik at man kan se på noen at de er voldtektsmenn. Voldtektsmenn ser akkurat ut som alle andre vanlige, lovlydige og snille menn. De har ikke «voldtektsmann» stemplet i panna. Mitt inntrykk av denne mannen, før han voldtok meg, var at han var en ordentlig, velstelt, høflig og rolig person. Ingenting som fikk varsellampene mine til å blinke. Nå liker jeg jo også å tro det beste om de fleste jeg møter, for det tenker jeg at alle fortjener fram til det motsatte er bevist. Det er jo ikke bra å møte mennesker med fordommer. Det er ihvertfall ikke noe jeg ønsker å leve etter, selv om jeg i etterkant av overgrepet har jeg utviklet generelle fordommer mot menn. Dette er dog en type fordommer som stammer fra frykt og redsel etter å ha opplevd noe traumatisk i en setting der dette er helt uventet, og som prøver å beskytte meg fra å oppleve det samme igjen. Dette er også tanker jeg jobber med å komme bort fra. For innerst inne liker jeg fortsatt å tro at de fleste menn er bra mennesker med respekt for kvinner, og at de fleste menn ikke er overgripere. Jeg må bare få med meg kroppen og instinktene mine på å tenke det samme.

Inne i rettssalen skulle vi plassere oss slik at aktor og bistandsadvokat satt nærmest de tre dommerne; en mannlig fagdommer, og en mannlig og en kvinnelig lekdommer. Jeg satt nærmest publikums benken, lengst unna dommerne. På motsatt side satt forsvareren og massøren. Det var nesten umulig å løfte hodet uten å se rett på han. Jeg tittet derfor mest ned i bordet, mot englene mine på publikums benken, eller mot dommerne. Da jeg skulle skrive ned hvordan jeg følte det da jeg satt inni rettssalen slik jeg har beskrevet så var jeg helt tom. Jeg fant ingen følelser. Jeg husker det meste av det som skjedde denne dagen rent fysisk, og at jeg gruet meg veldig til å starte forklaringen min, men følelsene jeg hadde hatt utover dette var borte. Jeg har til og med spurt noen av de som var med meg om de kunne huske at jeg hadde fortalt noe til dem om hvilke følelser jeg hadde i håp om at jeg dermed skulle huske noe selv. Men det lille som dukket opp var veldig overfladisk. Hvorfor er det slik? Jeg har ingen problemer med å huske hvordan jeg hadde det både mentalt og fysisk i tiden før og etter. Hvorfor er akkurat disse dagene så «følelsesløse»? For det var jo ikke slik at jeg var ubemerket av situasjonen disse dagene. Kan jeg ha mobilisert så mye mot og krefter til rettssaken at jeg undertrykt alle følelsene mine? Satt de til side for å komme meg gjennom dagene? Jeg vet virkelig ikke. Men jeg gjør et forsøk på å fortelle likevel.

I en straffesak som dette er det staten som fører sak mot tiltalte, og den fornærmede er bare et vitne. Jeg hadde ingen kontakt med aktor før jeg møtte henne i retten, og det var hun som skulle lede det hele an. Jeg visste derfor ingenting om hvem hun var og hva slags personlighet hun hadde i forkant. Hvordan hun formulerte sine spørsmål eller kommuniserte med andre mennesker, og dermed hvordan hun antakelig ville kommunisere med meg. For meg er dette viktig å vite noe om for å kunne føle meg trygg i ukjente og litt vanskelige situasjoner, og jeg skulle ønske for min egen del at vi hadde snakket sammen i forkant slik at jeg visste litt mer om hva jeg kunne forvente meg i retten. Det hadde kanskje føltes litt mindre skummelt da. Jeg visste derfor lite om hvordan etterforskningen hadde foregått, hvem de hadde snakket med, hva som hadde kommet fram fra andre kilder, og hva de andre vitnene skulle fortelle om. Aktor var ei veldig tøff dame, med langt blondt hår og snille øyne. Det var ikke vanskelig å forstå hvem sin side hun var på i denne saken, hvilket ga meg den tryggheten jeg trengte for å komme meg gjennom de intime detaljene av historien, og som er vanskelig å snakke om. Dette endret seg derimot drastisk når hun snakket til massøren under hans vitneforklaring. Da var hun krass og hard, og det var ganske tydelig at hans uskyldige vesen ikke vekket noen form for sympati hos henne.

Det var vanskelig å skulle sitte i vitneboksen kun få meter unna massøren mens jeg fortalte resten av salen hva han hadde gjort mot meg, og ikke minst hvordan dette hadde påvirket meg både fysisk og psykisk i ettertid. Jeg hadde gjennomgått forklaringen med bistandsadvokaten min på forhånd, og fått gode råd og tips om hvilke detaljer som var viktige å få fram. Jeg hadde laget meg en liten lapp med stikkord får å være sikker på å huske alt. Jeg var nemlig livredd for å få jernteppe mens jeg satt der, slik jeg ofte kan oppleve å få når jeg skal fortelle om ting under sterkt press. Jeg hadde øvd mye for meg selv på forhånd. Gjennomgått hendelsen i hodet gang på gang for å være sikker på å huske alt riktig. Jeg kjempet hardt for å late som om massøren ikke var der, og jeg snakket om han som om han ikke var tilstede. Det føltes mye lettere da. Jeg hadde fått beskjed om å prate til dommerne. For jeg hadde fått beskjed om at det var de man skulle snakke til, uansett hvem som stilte spørsmålet. Dette føltes veldig kunstig og unaturlig, men det fungerte samtidig ganske godt til å få fokus vekk fra massøren og hans forsvarer. Jeg fortalte om massasjen, og hvordan han forgrep seg på meg. Jeg fortalte om hvordan han hadde tatt fra meg livsgleden og troen på meg selv. Om hvordan overgrepet hadde påvirket mitt forhold til mannen min, og mitt sosiale liv.

Massørens forsvarer var pågående og offensiv mot meg, og han pirket gjentatte ganger borti detaljer. Han forventet at jeg skulle vite nøyaktigheten rundt omstendigheter jeg bare hadde hatt mulighet til å føle og ikke se, samtidig som han satte spørsmålstegn ved min gode luktesans. Det er ikke lett å huske alle detaljer rundt en så dramatisk hendelse atten måneder senere. Noen detaljer er som brent fast i hukommelsen, mens andre har blitt visket bort. Og det er ikke nødvendigvis noen logikk i hva som havner hvor. Jeg var veldig bevisst på å ikke overdrive vitneforklaringen min, samt å referere til politiavhøret når det var ting jeg ikke husket. Det siste var det beste rådet advokaten min hadde gitt meg i forkant. Da slapp jeg å mene og tro at jeg husket noe om detaljer som jeg egentlig hadde glemt, og at dette eventuelt skulle slå tilbake på meg. I forkant av rettssaken hadde jeg forsøkt så godt jeg kunne å stålsette meg til utspørringen fra forsvareren, og jeg hadde bestemt meg for at han ikke skulle få knekke meg. Jeg hadde jobbet så hardt med meg selv rundt dette at jeg var ganske bestemt og på kanten til krass når jeg svarte på spørsmålene hans. Samtidig svarte jeg ikke mer utdypende på spørsmålene hans enn det som var høyst påkrevd. Jeg visste jo at historien min var sann, og at de detaljene forsvareren hang seg opp i ikke hadde noen betydning for lovligheten av det som hadde skjedd.

Da min vitneforklaring endelig var over etter to og en halv time var jeg utrolig lettet, og fullstendig utmattet og tom. Jeg var mentalt utslitt og hadde store problemer med å konsentrere meg om vitneforklaringen til massøren som kom rett etterpå. Jeg måtte mobilisere ganske kraftig for å følge med på hans forklaring. Jeg var redd for hva slags versjon han ville fortelle av denne hendelsen som han benektet i politiavhør at hadde skjedd. Jeg var redd for at han skulle forsøke å få dommerne til å tro at det var jeg som hadde oppfordret han til noe. Heldigvis hadde jeg englene mine der som fikk med seg det meste av det som ble sagt, og som kunne hjelpe meg å fylle hullene i etterkant der konsentrasjonen min hadde sviktet. Det var utrolig godt å ha de der. Det var godt å ha noen å fordøye alle inntrykk sammen med de, samtidig som de fungerte som et skjold mot massøren som også hadde pauser i det samme lille rommet. Vi diskuterte det spillet vi opplevde utspilte seg mellom aktor og forsvarer, og hvordan dommerne ga veldig lite uttrykk for hva de tenkte eller mente om det som ble sagt. De satt og hørte på nesten uten å fortrekke en mine gjennom hele dagen, hvilket fikk meg til å ville rive av meg håret i frustrasjon. Normalt sett forventer man en eller annen form for tilbakemelding når man kommuniserer med noen, enten bekreftende eller uenighet. Men deres jobb var å være nøytrale til all bevisførsel var unnagjort og de skulle avsi dom. Selvom jeg forstod og visste dette, så opplevde jeg likevel denne nøytraliteten som veldig frustrerende i den situasjonen jeg var i.

Da dagen endelig var over følte jeg meg ved godt mot, og at mye hadde gått min vei. Jeg hadde en god følelse av at jeg ville bli trodd av dommerne. Dessverre skulle det ta flere dager før prosedyrene ble avholdt. Prosedyrene var en berg- og dal- bane i et hav av føleleser. Først var det aktor som prosederte hvor alvorlig denne handlingen hadde vært, hvordan han hadde misbrukt sin stilling, og hvor store påkjenninger dette overgrepet hadde påført meg. Det var ganske overveldende å høre hvordan hun beskrev det jeg hadde opplevd, og hvor streng straff hun mente at dette fortjente. Det føltes som om hun snakket om en annen person enn meg, og jeg syntes veldig synd på den personen hun beskrev. Jeg klarte ikke å ta inn over meg at det faktisk var meg hun snakket om. Til sist var det forsvarer som prosederte. Han mente at dette var en mindre alvorlig forbrytelse, og at tiltalen var altfor streng. Jeg fikk lyst til å krype sammen når jeg hørte på ham, og jeg var nær ved å tro på det han sa. Han fikk meg til å nærmest skamme meg over å ha anmeldt forholdet. Jeg begynte å tenke at jeg hadde overreagert på det hele. Han var så overbevisende i måten han pratet på at når vi gikk fra retten var alt kaos for meg. Jeg følte meg liten, og den gode følelsen jeg hadde fått etter dagen i rettssalen var borte. Jeg var nummen og følelsesløs. Dette kunne virkelig gå begge veier.

Noen dager senere ringte bistandsadvokaten meg. Dommen hadde kommet. Dommerne mente at jeg hadde avgitt en troverdig og nøktern forklaring, mens massøren hadde framstått som lite troverdig. Han ble dømt til et forholdsvis langt opphold i fengsel. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg hørte. For en lettelse!! Jeg var blitt trodd!! Jeg vant! Jeg var i lykkerus! Endelig skulle han bli fjernet fra massasjebenken!

To uker senere fikk jeg beskjed om at massøren hadde anket dommen til lagmannsretten. Bistandsadvokaten min hadde forberedt meg på att dette mest sannsynligvis ville skje. Likevel var det som å få et nytt slag i magen, og det føltes som om verden skulle rase sammen. Nå måtte jeg gjennom den samme prosessen en gang til, men denne gangen ville det også involvere en jury. Og i mellomtiden kunne han fortsette å massere.

 

 

#anmelde

#politiet  

#voldtekt  

#overgrep

#tingretten

#rettssak

#fornærmet

Del 3: Rettssaken nærmer seg

Fjorten måneder etter jeg anmeldte overgrepet fikk jeg vitneinnkalling som fornærmet i Oslo Tingrett. Hovedforhandlingene skulle gå for retten tre måneder senere. Jeg kunne like gjerne ha fått et slag i magen. Det ble plutselig så virkelig, så alvorlig, og veldig skummelt at overgrepet skulle prøves i en rettssal. Og ikke minst hadde jeg møteplikt. Jeg visste jo egentlig det fra før, men når det står svart på hvitt at du blir hentet av politiet om du ikke møter så blir det ekstra alvorlig. Jeg hadde ikke noe valg. Det var min plikt å møte opp i retten og fortelle min historie. Fortelle om traumatiske, ubehagelige og skamfulle hendelser, detaljer og reaksjoner til en rekke mennesker jeg aldri hadde møtt, og som skulle bedømme om det jeg sa var sant. Og jeg følte enda sterkere enn før på at saken ikke lenger var «min». Jeg var «bare» et vitne. Det var staten som gikk til sak mot massøren. Ikke jeg.

 



 

I tiden fra jeg fikk vitneinnkallingen i posten og fram til rettssaken startet utviklet jeg en form for angst, noe jeg aldri har opplevd tidligere i livet. Det forekom som stadig tilbakevendende anfall som økte i styrke og frekvens ettersom rettssaken nærmet seg. De siste ukene kom anfallene daglig, og noen dager kom de flere ganger. Anfallene startet ofte som en varm, sviende følelse midt i brystet og som spredte seg oppover og nedover i kroppen. Og sammen med dette et indre mørke og nedstemthet. Pusten ble kortere og hyppigere, og eskalerte ofte til hyperventilering. Jeg ble svett og tok meg i å ubevisst gripe hardt om det nærmeste jeg fant til knokene hvitnet. Jeg ble brått veldig våken, og det dannet seg en vond klump i brystet som gradvis flyttet seg til halsen. Jeg fikk lyst til å rive den ut, for det føltes som om den skulle kvele meg. Jeg måtte konsentrere meg hardt om å puste kontrollert og kjempet med meg selv for å klare og sitte rolig der jeg var. For jeg fikk samtidig en voldsom uro i kroppen og en følelse av panikk. Alle muskler og nerver var i helspenn. Spesielt i armene, overkroppen og nakken. Men også delvis i beina. Hvor lenge disse anfallene varte vet jeg ikke, men når de var over var jeg øm og sliten i hele kroppen. Når disse anfallene kom hjalp det å være i bevegelse, men ofte var jeg i en situasjon der dette ikke var mulig. Helst ville jeg bare vekk. Løpe langt av gårde. Jeg kunne også oppleve å plutselig ligge lys våken om kvelden når jeg skulle sove, til tross for at jeg var kjempetrøtt. Da ble jeg liggende å vri meg, puste tungt og kjempe mot panikkfølelsen til jeg etterhvert sovnet av utmattelse. Jeg kan jo bare spekulere i hvorfor disse anfallene kom, men det mest nærliggende å tenke er at jeg gruet meg veldig til den forestående rettssaken. Jeg gruet meg til å møte massøren igjen. Jeg gruet meg til å sitte foran mange ukjente mennesker som ikke visste hvem jeg var. Fortelle denne historien som ikke hadde noen vitner, og som massøren benektet for at hadde funnet sted. På toppen av det hele måtte jeg sitte og fortelle om dette mens han sitter og ser på meg.

Ettersom dette var en sak der det er ord mot ord så var det ekstra viktig at historien kom riktig og troverdig fram slik at dommerne lot seg overbevise om sannheten. Jeg brukte derfor mye tid og energi på å tenke ut hva jeg skulle ha på meg under rettssaken for å fremstå mest mulig troverdig. Hvilke sko jeg skulle bruke, hvordan jeg skulle ha håret. Skulle jeg ha bukse? Skjørt? Kjole? Det var utrolig viktig for meg at jeg ga et godt førsteinntrykk ovenfor dommerne. Samtidig burde jo ingenting av dette egentlig ha noe å si. Historien min var jo den samme, og like sann, uansett om jeg gikk i bukse eller skjørt. Det er like ulovlig å forgripe seg på noen som går i miniskjørt og dyp utringning som på de som går i bukse og høyhalset genser. Men sånn er det. Vi mennesker lar oss påvirke av førsteinntrykket. Det farger oss ofte mer enn vi liker å innrømme. Vi er bare skapt sånn.

Jeg var konstant kvalm og urolig de siste dagene før rettssaken. Og særdeles lite tilsnakkelig. Jeg var absolutt ikke den beste utgaven av meg selv, hverken hjemme sammen med mann og barn, eller på jobb. Og det plaget meg det også. Jeg merket jo at jeg ikke klarte å engasjere meg like mye i det andre som skjedde rundt meg, og i de nærmeste slik jeg har vært vant til å gjøre. Jeg hadde veldig kort lunte, og jeg klarte ikke å styre det. Kvalmen gjorde det også vanskelig å innta mat. Jeg hadde ingen matlyst, og maten vokste som en klump i magen for hver bit jeg tok. Jeg klarte sjeldent å fullføre et helt måltid, og kiloene rant av meg. Det er faktisk ikke gøy å gå ned i vekt på denne måten.

Dagen før rettssaken dro jeg innom tinghuset i Oslo. Jeg tenkte det kanskje ville være litt mindre skummelt å komme dit på selve dagen hvis jeg hadde vært innom der i forkant. For meg var det til stor hjelp å ha kjent på atmosfæren i tinghuset, om ikke annet enn bare ved inngangen.

 

#anmelde

#politiet  

#voldtekt  

#overgrep

#tingretten

#rettssak

#fornærmet

#angst

Del 2: Ventetiden

Det tok veldig lang tid fra jeg var i videoavhør hos politiet til de lot høre fra seg igjen. Hele syv måneder gikk det. Da de endelig tok kontakt beklaget de veldig at det hadde tatt så lang tid, men endelig skulle massøren inn til avhør. Syv måneder! Tenk hvor mange potensielle kvinner denne mannen kunne ha forgrepet seg på i denne tiden! Det gjorde meg sint og frustrert. Det var ikke overfor meg de skulle beklage, men til de andre damene han hadde hatt på massasjebenken i denne tiden. Og dessverre kunne politiet fortelle meg at han hadde forgrepet seg på ei annen dame også. To måneder etter at han forgrep seg på meg, gjorde han noe liknende mot ei annen dame på det samme hotellet. Hvis politiet hadde reagert umiddelbart da jeg leverte anmeldelsen så hadde kanskje denne damen sluppet å lide samme skjebne som meg.


 

I dagene før jeg anmeldte overgrepet til politiet skrev jeg en mail som jeg hadde tenkt til å sende hotellet for å informere de om hendelsen. Jeg tenkte det var viktig at de fikk vite om overgrepet så raskt som mulig slik at de kunne foreta nødvendige tiltak. Av en grunn jeg ikke lenger husker bestemte jeg meg for å vente med å sende denne mailen til jeg hadde vært hos politiet med anmeldelsen. At det var det mest «ryddig» å gjøre. Politiet på sin side ønsket sterkt at jeg ikke sendte denne mailen. De mente at det var det beste for etterforskningen om politiet fikk være de første til å ta kontakt med hotellet. Jeg ville jo selvfølgelig være mest mulig til hjelp, og dermed forble mailen liggende usendt i mailboksen min. Dessverre. Hadde jeg trosset politiet og fulgt magefølelsen så hadde kanskje dette overgrepet vært unngått. Dette har plaget meg mye i ettertid. Jeg gjorde alt det «rette» hele veien, og likevel kunne dette skje med henne også. Selv så lang tid etter anmeldelsen. Det er kanskje derfor jeg til tider har hatt et behov for å kontakte denne dama for å fortelle hvor lei meg jeg er for at det ble slik, men at jeg kjemper denne kampen for oss begge. Men jeg har ikke turt. Jeg har vært redd for at hun ikke ønsket noen form for kontakt med meg.

Etter hvert som tiden gikk fra jeg leverte anmeldelsen til jeg hørte fra politiet igjen ble jeg mer og mer urolig. Og selvfølelsen stupte til bunns. Ettersom alt tok så lang tid var kanskje ikke dette overgrepet så alvorlig likevel? Kanskje jeg hadde overreagert? Politiet hadde selvfølgelig mye viktigere ting å gjøre enn å løpe etter massører som tok seg litt ekstra til rette med kvinnene han hadde på massasjebenken! Samtidig med at selvbildet mitt slo store sprekker, ble også livsgleden min borte. Jeg bare var. Jeg fant liksom ingen glede over livet. Jeg hadde sosial angst, og var aller helst hjemme. Selv tilstelninger med kun nærmeste familie var vanskelig. Jeg gledet meg bare til de var overstått. Det eneste stedet jeg fant trygghet var hjemme hos mannen min, og de eneste som kunne få fram godfølelsen i meg var barna mine. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten disse tre fantastiske personene som betydde så enormt mye for meg i denne perioden, bare ved å være til.

Jeg var redd for å møte på massøren på vei til jobb. Redd for hvordan jeg skulle reagere hvis jeg gjorde det. Redd for hva han eventuelt kom til å gjøre eller si. Jeg var konstant på vakt, og alle menn jeg møtte på min vei ble oppfattet som potensielle fiender. Den egentlig så snille mannen som vasket kontoret mitt ble farlig, alle drosjesjåfører ble til kidnappere, den forventede oppmerksomheten man får fra servitører var mest sannsynlig full av baktanker, og alle menn i arbeidsuniform hadde garantert skumle hensikter. Livet generelt føltes ganske farlig og utrygt. Og det var veldig slitsomt å være utenfor huset.

Etter at massøren ble avhørt av politiet skulle det gå fire nye måneder før statsadvokaten besluttet å tatt ut tiltale. Da var det gått elleve måneder siden overgrepet fant sted. Gjennom denne ventetiden hadde jeg fått veldig lite informasjon underveis utover det jeg nettopp har nevnt, og uvissheten var uutholdelig. Det føltes som om noen hadde tatt saken min fra meg og gjort den til sin, hvilket føltes merkelig ettersom hendelsen kun innebar massøren og meg. Statsadvokaten hadde basert sin beslutning på min vitneforklaring og politiets etterforskning, og funnet det så sannsynlig at min historie er sann at de velger å påta seg ansvaret for å prøve den for retten. En advokat som jeg aldri har møtt eller snakket med skal føre min sak. Likevel, gjennom all denne frustrasjonen, ventingen, og uvissheten så er det også utrolig godt at jeg som fornærmet ikke må gjøre denne jobben selv.

 

#anmelde

#politiet  

#voldtekt  

#overgrep

#fornærmet

 

Del 1: Å anmelde et overgrep

 

Å anmelde til politiet er noe de fleste tenker på som en selvfølge når de hører at noen har blitt utsatt for et overgrep. Det er det som er det moralsk riktige å gjøre, og det kan bidra til å forhindre gjentatte overgrep. For en som blir utsatt for et overgrep er dette derimot ikke alltid like selvfølgelig. Og det kan være mange grunner til det. Selv tenkte jeg først at det var meningsløst å anmelde, for det ville jo bare være ord mot ord. Hvorfor skulle noen tro på historien min når det ikke fantes bevis? Det var ingen som var vitner til hendelsen, eller overvåkningskameraer som fulgte med.

Etter utallige oppfordringer fra de nær meg og som hørte historien min tok jeg likevel mot til meg og møtte opp på en politistasjon i nærheten. For min egen del var det for sent. Skaden hadde allerede skjedd. Jeg ville aldri kunne bli den samme igjen. Men hva med alle de andre kvinnene som var i hans hender hver eneste dag? Halvnakne, flotte kvinner lett tilgjengelige på massasjebenken.  Jeg kunne jo ikke la de lide samme skjebne! Jeg måtte ihvertfall forsøke å gjøre det jeg kunne.

Jeg var veldig urolig da jeg satt og ventet på min tur på politistasjonen. Tenk om de ikke trodde på meg, og sendte meg hjem med formaning om at de hadde viktigere ting å bruke tiden sin på. Tenk om de mente at dette ikke var alvorlig nok til at de ville ta tak i det! At det ikke var nok bevis. Det ville være så ydmykende. Jeg følte meg dum, liten og ved dårlig mot der jeg satt blant folk som skulle ha nye pass eller som hadde mistet noe. Politiet hadde sikkert mer alvorlige saker å ta seg av enn min. Jeg var vel kanskje litt flau også over at dette hadde skjedd meg. At jeg ikke hadde klart å forhindre situasjonen selv. At jeg ikke var blitt sint, reist meg opp og gått av gårde. Slik man tenker seg man ville gjøre dersom man havner i en slik situasjon. Det har i hvertfall jeg tenkt når jeg har hørt om andre tilsvarende overgrep. At jeg hadde kommet til å bli sint, slått ned fyren og løpt avgårde.  Men det ble ikke sånn. Jeg klarte ikke å gå. For jeg gikk i sjokk. Klarte ikke å røre meg. Bare hjertet mitt dunket i vei som et godstog. Jeg var redd, men musklene ville ikke lystre. Så jeg kom meg ikke av flekken. Og det var det som gjorde meg flau, og fikk meg til å føle meg dum. Hvorfor hadde jeg ikke bare gått?

 


 

Da turen endelig ble min, ble jeg tatt godt imot av en ung politibetjent. Hun var veldig profesjonell, og tok meg på alvor. Hun sa hun var glad for at jeg kom til dem med dette, og ville at avhøret skulle tas som et videoavhør. Dessverre var alle rommene spesialisert for videoavhør opptatt denne dagen, så jeg måtte komme tilbake noen dager senere og fortelle historien min på nytt. Jeg kom jo uanmeldt så jeg hadde ikke så mye å si til det.

Å sitte i videoavhør var veldig spesielt. Det var opprivende å på nytt skulle legge ut om intime detaljer til et fremmed menneske, og foran et kamera. Samtidig føltes det også godt at andre etterforskere kunne høre historien ved å se på opptaket, slik at jeg slapp å komme tilbake flere ganger. Det var nå en knapp uke siden overgrepet hadde skjedd, og jeg hadde store problemer med å fortelle om det på grunn av alle reaksjonene jeg da fikk. Alle musklene i overkroppen spente seg. Kjeven ble stram, og jeg fikk en hard knute i nakken. Jeg kjente at jeg ble mørk og fjern i blikket. Kroppen dirret, og jeg merket selv at jeg snakket fortere og mer distansert når jeg pratet om overgrepet. Som om dette hadde skjedd med noen andre enn meg. At det var noen andre sin historie.

Det var veldig slitsomt og utmattende, men jeg visste at jeg måtte gjennom dette for at politiet skulle få så mange detaljer som mulig mens jeg ennå husket de. Jeg visste at dette vitnemålet var svært viktig for den videre behandlingen av saken, og at det var viktig at alt kom fram i lyset med en gang.

 

 

#anmelde

#politiet  

#voldtekt  

#overgrep

#metoo

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
anmeldelsen2014

anmeldelsen2014

40, Agdenes

Jeg er ei dame på 40 år (ikke fra Agdenes) som ble voldtatt under en massasjebehandling på et velrenommert SPA sted i Oslo i november 2014. Denne bloggen handler om min opplevelse av å anmelde et slikt forhold til politiet, mitt møte med rettsvesenet, hvordan jeg opplevde å forsvare meg mot voldtektsmannen gjennom to rettssaker, og hvordan dette har påvirket meg i ettertid.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits